DEPRESJON HOS HUND, TO HISTORIER

Historie 1. Jeg hadde i sin tid (fra 94 og utover) to fantastiske jakthunde. En vorsteh Kikki og en Irsk setter Keth. I 2001 flyttet jeg, samtidig som det oppsto store problemer i familien, og hundene ble oversett. Hele sommeren levde de sitt liv i en hundegård. Selvsagt fikk de den fysiske treningen som mine jakthunder alltid har fått og de ble luftet 3-4 ganger om dagen, men de bodde resten av døgnet sammen i en hundegård med felles hundehus. Det jeg ikke hadde overskudd til var å tenke på at de faktisk aldri likte hverandre..Samtidig som menneskenes daglige liv var preget av uro og engstelse. Keth virket likedan som ellers, men Kikki virket sløv. Hun løp lite, gikk og tuslet, hang med hodet, uengasjert.

Så kom september og jaktstart. Vi dro til Saltfjellet. Under kjøreturen oppover begynte jeg å se henne, hva var galt? Hun gjorde sine tisserunder, hun spiste maten sin, men det var lite sprett og hopp. Så var vi fremme, der vi hadde jaktet noen år før. Hundene ble sluppet ut og Kikki tasset ut hun også, så ser jeg hun liksom våkner til. Hun stopper, ser seg rundt, ser på meg, begynner å hoppe rundt, bjeffer og spretter opp og «stempler» i brystet mitt, hun ble helt ustyrlig. Hun kjendte seg igjen, endelig, endelig skulle hun få gjøre det hun elsket. Ut i fjellet og jakte, vi hadde noen fantastiske jaktdager. Hun hadde nok vært deprimert hele sommeren, hun ble tvunget til å dele hus med en hun ikke likte noe særlig, samtidig som hun følte på at hun ikke ble sett. Jakt turen fikk fart på henne igjen, og jeg sørget for endringer i hverdagen hennes når vi kom hjem.

Historie 2. Jeg driver et lite hundepensjonat, og dette er bare en historie av mange. Jeg fikk inn en hund på sommerferie, vi kaller han Pluto her i historien. Han tasset inn porten, med stiv holdning og beskjed fra eier om at han ikke likte andre hunder, han måtte ha maten sin servert høyt etc etc. Lista var lang. Jeg studerte han litt, så masserte jeg nakken hans, han var stiv som en stokk! Jeg masserte han hver morgen og tok han med meg ut på jordet mitt for å løpe, kaste ball, leke. Han ble satt på en mild slankekur. Og du verden, han ble myk og smertefri, han ble leken og spretten, og han elsket å leke og tulle med de tispene jeg slapp han sammen med. Han hadde hatt så vondt i nakken og kroppen at han var kjemperedd for at andre hunder skulle komme borti han. Han kjedet seg grusomt i hverdagen, det hjelper ikke å kose med en hund hele dagen hvis han ikke får utfolde seg, leke, bevege seg, være hund. Da eier hentet han etter tre uker spratt han glad og fornøyd rundt på tunet og så ut som en ung sprek fyr. Den første kommentaren fra eierne: det der er ikke vår hund..

Jeg håndterer mange hunder gjennom året, det jeg opplever som et av de største problemene er faktisk deperesjon og for stillesittende sofaliv.