FELIX – EN HUNDE HISTORIE

om valpesosialisering, dempende signaler, lederskap i praksis og aggresjon med utspring i frykt

Felix bodde sine 8 første uker på Fjeld Hundesenter, trygt omgitt av mor, søsken og en haug med hunde onkler og hunde tanter som alle tok del i hans oppdragelse. Heldigvis for han ble han født om våren, så de siste ukene før han reiste bodde han for det meste ute, i frihet, med masse muligheter til å utforske omgivelser og utfordre egen fysiske muligheter. Han forlot Fjeld 8 uker gammel, som alle andre valper, mentalt meget sterk og solid,og med en stor grad av tillit til seg selv og en åpen og trygg innstilling til nye omgivelser, mennesker og hunder.

Åtte måneder gikk, så kommer det en telefon, familien var redd han,og ville bli kvitt han. Vi gjorde en avtale,og Felix ble sendt hjem til meg. Store, vakre Felix. Han hadde ikke muskler i det hele tatt, det var bare skinn strukket over et skjelett, han spiste i tre uker. Fem ganger om dagen, det virket som han aldri skulle bli mett nok. Og han oppførte seg som en vill ulv, han roterte i enden av leiebåndet, mer oppe i luften enn nede på bakken. Det nyttet ikke å få kontakt-jeg skjønner meget godt at han skremte familien. Jeg prøvde med godbiter og overtalelse, men kontakt var det ikke mulig å få. Så en dag var det nok, jeg tok tak i han, løftet han opp på veggen og forklarte han at nå, nå var det på tideå høre!! Og så slapp jeg han ned, og der satt han. Og vi kunne begynne å jobbe. Etter min robuste grensesetting, etterfulgt av belønning og moro, ble han tydeligvis trygg. Trygg på at jeg kunne ta vare på han, jeg var verdt å jobbe for. Takket være den gode sosialiseringen de første 8 ukene, falt liksom alt på plass for han straks jeg hadde fortalt han hvem som var sjefen på bruket her. Dette var i mars. I juli fikk han 1 UK m HP på utstilling, vakre gutten. Deretter fikk han 1 UK første jaktprøvehelga i august.

Han har noe jeg kaller flash back, minner fra en urolig ungdomstid? Han blir voldsomt stresset i større samlinger, noe som syns godt på jaktprøver. Da er han litt høyere «skrudd» enn han trenger, men resten av året, er han bare nydelig, rolig og behagelig. Og så blir han aldeles livredd hvis jeg blir sint og han er i bur, da virker det som han totalt mister fatningen, så da er det jo bare å unngå å blir sint...!..

Overfor andre hanhunder har han vært suveren til å dempe. Snur seg vekk, fjerner seg så sant det er mulig. Helt til jeg ble innlagt sykehus, han måtte på kennel i mange måneder. Og der ble han angrepet, av en annen hanhund som ville ha maten hans. Et uhell, men. Så skjer det samme en gang til. En stor Jamthund kommer seg løs, og angriper. Jeg var ikke der, men blir fortalt at jamthunden kom tvers over et jorde, rett på Felix, målbevisst og uten forvarsel. Men Felix har jo etter hvert utviklet seg til å bli en stor, sterk og smidig hanhund, han kommer ut av slåsskampen uten alvorlige skader, i hvert fall ikke utenpå. Men nå har han endret adferd. Andre hanhunder oppfattes helt klart som truende, han er kjapp med å vise aggresive signaler. Knurrer, truer, ståpels, kraftige utfall, ser absolutt aggressiv og farlig ut. Jeg prøver å ta tak i han og dominere/sjefe over han, ikke vellykket i det hele tatt. Derimot forsterkes de aggressive utfallene, adferden hans akselerer, det ser ikke ut som han kjenner meg igjen i provoserende situasjoner. Jeg ser at han egentlig er livredd, og legger om stilen.Helt.

Jeg begnner å dempe når han ser andre hanhunder. Går imellom og legger hånden mildt og bestemt på hodet hans, fører han vekk, snakker rolig. Så, så, jeg skal passe på deg. Skal vi forbi en annen hanhund går jeg konsekvent imellom og leder han bestemt forbi. Og du verden som det hjelper. Etter hvert kan jeg bare snakke rolig til han, og nå er stort sett alle aggressive utfall borte, han er igjen den dempende, trygge hanhunden han var før han ble overfalt.

Til helga er det jaktprøve igjen, han er klar, kjempekondis, samarbeider suverent. Vi gleder oss.